Norge er neppe drømmestedet for utstasjonerte militærfamilier. Men det var enda verre på begynnelsen av åttitallet da landet forbød nærradioer, serverte én tv-kanal og halvtomme Spar800-butikker slukket lyset klokken fem.

Den 35-år gamle britiske storrøykeren Priscilla Welch var arbeidsledig NATO-kone og kjedet livet av seg i steinura under Kolsåstoppen. (De hadde ikke internett på den tiden.)

For å kurere tristessen startet Priscilla å småjgge. Det hjalp litt og etter hvert begynte hun å småløpe, og så løp hun lengre og lengre. Hun meldte seg på en maraton for gøy, og uten å ha fulgt noe spesielt treningsprogram løp hun inn på respektable 3:45.

Vant i New York
Konkurransen ga mersmak. Hun trente mer systematisk og stumpet røyken. På neste maraton presset hun seg under tre timer. Venner, konkurrenter og ikke minst mannen hevet øyebrynene.

Ekteparet flyttet fra Norge til om mulig enda kjedeligere Shetland, og var nødt til å fortsette løpingen for å sysselsette seg.

Neste maraton Priscilla fullførte var i London på 2:53 og to uker senere løp hun inn på 2:46 i Glasgow. Deretter fulgte Amsterdam-maraton på 2:36.

Fem år etter at hun startet joggingen – og som førtiåring – løp hun inn til seier i New York-marathon på 2:32, og kvalifiserte seg automatisk til det britiske olympiske laget. Under OL greide hun 6. pass og tok britisk rekord på 2:28:54.

- I had two years of base training in Norway, then I had two years of aerobic conditioning in the Shetland Islands, which was a lump of rock, and a very isolated area with howling winds. But my husband said to keep on with the running program, and it’ll keep us sane.

Hun er inne på noe.